USBEKISTAN
Usbekistan – langs Silkeveiens spor
Usbekistan er et land der historien fortsatt føles levende. I Samarkand står Registan-plassen som en juvel, med glitrende mosaikker og blå kupler som vitner om Silkeveiens storhetstid. Å gå her er å kjenne både fortidens prakt og dagens pulserende liv i basarene.
Lenger vest, i Nukus, venter en overraskelse: Savitsky-museet, fylt med sovjetisk avantgarde-kunst som nesten ble glemt. Midt i ørkenen blir kunsten et sterkt møte mellom frihet og undertrykkelse.
Og i Muynak står de forlatte fiskebåtene igjen der Aralsjøen en gang lå. En gang var dette en travel havn – nå er det sand og stillhet, et monument over en av verdens største miljøkatastrofer.
Å reise i Usbekistan er å følge sporene etter karavaner, kunstnere og tapte hav. Det er en reise full av kontraster – vakker, brutal og helt uforglemmelig.
Samarkand – Silkeveiens juvel
Å gå inn på Registan-plassen i Samarkand er som å åpne en dør til en annen tid. De blå kuplene, mosaikkene og minaretene glitrer i solen – arkitektur så detaljert og mektig at det føles uvirkelig at dette ble reist for hundrevis av år siden.
Men Samarkand er mer enn vakre bygg. Det er en by som alltid har vært et krysningspunkt – her møttes handelskaravaner fra Kina, Persia og Middelhavet, lastet med silke, krydder og ideer. Historien sitter i veggene, men også i gatene: basarene fylt med krydderduft, lyden av metallarbeidere som hamrer, og smaken av fersk brød rett fra ovnen.
Nukus – kunsten i ørkenen
Midt i ørkenen, langt fra de store Silkeveibyenes prakt, ligger Nukus. Byen virker stille og anonym – helt til du går inn på Savitsky-museet, ofte kalt Louvre of the Steppe. Her skjuler det seg en av verdens mest unike kunstsamlinger: sovjetisk avantgarde og usbekisk modernisme som nesten gikk tapt under Stalin-tiden.
Kunsten ble samlet i hemmelighet av Igor Savitsky, som risikerte alt for å redde malerier, skulpturer og tegninger som ellers ville blitt ødelagt. Resultatet er en samling som både forteller historien om sensur og motstand, og viser den kreative kraften som vokste frem midt i undertrykkelsen.
Aralsjøen – båtene i ørkenen
Der det en gang var hav, er det nå ørken. Aralsjøen, som tidligere var en av verdens største innsjøer, er nesten borte – ofret til bomullsindustrien. Tilbake står et spøkelseslandskap: sanddyner, saltskorper og de rustne skrogene av fiskebåter som aldri mer vil se vann.
Å gå mellom disse båtene i den lille byen Muynak er en rå opplevelse. Stålskrogene ligger skeivt i sanden, halvveis begravd, som minner om en tid da dette var en livlig havn med fiskere, fabrikker og yrende liv. Nå er det stillhet, bare vinden som blåser over tomme gater og sand som har tatt over havbunnen.
