observatør på amazonas

Observatør på Amazonas

Jeg flyr inn til Leticia og skal begi meg ut på 2 netter, 3 dagers cargobåt til verdens største by uten tilgang via vei. Iquitos. 600 000 mennesker. Midt i jungelen.

En av de fineste flyturene jeg har tatt. Det å seile 10 km over et hav av grønt er en følelse man kjenner i kroppen. Jeg var kjapp med kamera for å ta bilder ut av vinduet. Blokkert av mye skyer holdt jeg kamera klart til enhver åpning i himmelen. Skyene skiller seg, bilde tas, men øynene henger igjen.

Jeg ser også elven når vi nærmer oss Leticia. Jeg tenker to tanker. To retninger.

For det første: FOR et sted. Størrelsen er utrolig. Jeg føler meg nærme naturen, jeg kjenner på medfølelse. Dette stedet, hva det betyr, hva det representerer. Dette kan vi ikke miste.

Den andre tanken er mer at jeg er spent. Spent på hva jeg begir meg ut på.

Vi lander i Leticia. Byen lengst sør i Colombia. Går av flyet, henter bag, betaler 50 USD i turistskatt. Helt greit. (De tar USD og Soles.)

Går ut av flyplassen og fuktigheten treffer meg som en buss. Jeg kjente på dette i Colombia også, men dette er tyngre. Hopper i en taxi og kommer meg til hostellet.

HAVNEBYEN LETICIA

Leticia er en kul by. Ikke veldig stor, ikke veldig sjarmerende heller, men en viktig by. Denne lille byen på 45–50 000 mennesker er møtepunktet til Colombia, Brasil og Peru. En såkalt trelandsgrense. Det er her jeg tar cargobåten som tar meg til Iquitos. Tre dager på elva. Ingen nett, ingen signaler.

Jeg slet de første timene med å slappe av. Dette var noe jeg hadde gledet meg til lenge. Jeg hadde lest, sett videoer og spilt av hvordan dette skulle bli i hodet mitt titalls ganger.

Før jeg i det hele tatt kan ta båten er det en del ting å fikse. Utstempling i Colombia, innstempling i Peru. Billett til båt, hengekøye, mat, vann. Alt uten å snakke spansk. Jeg trenger egentlig alt. Båt over elven, båt tilbake over elven, tuk tuk høyre og venstre. Ikke glem å spise og drikke oppi alt dette heller.

Jeg fikk tak i en båt, men det er noe med mannskapet og viben der som gir meg en dårlig følelse og den stoler jeg på. Jeg reiser til hostellet, roer meg ned og skriver:

«Leticia. Colombias sørligste by og en havn på Amazonas. Her er jeg virkelig langt hjemmefra. Første gang på selve elven i dag og jeg slet virkelig å holde tårene tilbake. For et øyeblikk og en tur dette er og fortsetter å være. Det er øyeblikk og dager som dette som får meg til å kjenne på hvorfor jeg reiser. Jeg tenker mye på hva alt dette betyr. Man tror man lærer mye når man reiser og det er forsåvidt riktig, men det er også veldig mye man avlærer. Følge egen intuisjon. Det å leve egen sannhet.»

Dagen etter, over elven igjen, ny båt. Fikk ordnet meg en «lugar» gjennom en venn. Det er visst ikke helt risikofritt å reise denne turen alene. Selv om det viste seg å være helt trygt, og jeg mistenker at min lokale venn har opplevd noe tidligere og stolte mindre på passasjerene enn den litt naive nordmannen.

Jeg blir tildelt et rom med køyeseng. Alt i stål. Mer glattcelle enn lugar. Perfekt.

Følelsene kom først når natten senket seg. Jeg trengte tid til å ta dette inn. Den første dagen var ikke høy puls, men hurtig hode og nervesystem i spenn. På en god måte. Jeg var her. På Amazonas. Verdens største elv.

Jeg ser landsbyer passere, kanoer hugget ut av trestokker, fugler jeg aldri har sett, landskap jeg aldri har sett. Når natten kommer kan jeg reflektere på hvor jeg er. Denne massive elven som slanger seg gjennom verdens lunger.

Jeg skriver:

«Endelig på båten. Det er ingen andre backpackere her. Kun lokale. Noe som overrasker meg, men skremmer meg ikke. Dette blir et eventyr. Lese, skrive, tenke, leve. Det er dette Fri Ferd handler om.»

Jeg fortsetter:

«Mørket har lagt seg og insektene kommer frem. Største møllene jeg har sett! En sverm av de helt plutselig. De lokale ser ikke ut til å bry seg i det minste så denne gangen må jeg late som det samme. Det lyner og lyser opp hele himmelen. For et syn! Det er også stjerneklart.»

Jeg våkner dagen etter til at vi står fast. Vi har virkelig kjørt oss fast godt på en sandbanke langt, langt… langt unna. Jeg våkner og ligger helt skeivt. Tror vi har stoppet i en havn, men skjønner fort i det jeg åpner døren for første glimt av sol for dagen at vi ikke er i nærheten av noen havn.

Det er i dette øyeblikket jeg får en følelse av takknemlighet. Fordi vi står fast. Ikke fordi vi faktisk står fysisk fast, men fordi vi står stille. Midt i jungelen og jeg har ingen andre steder å være enn akkurat der. Ingen vet hvor jeg er, ingen får tak i meg, jeg får ikke tak i noen. Jeg vet ikke hvor lenge vi blir stående, jeg får ikke spurt om noe som helst med min dårlige spansk. Båten står fast, vi står fast, jeg står fast. For en utrolig frihetsfølelse.

Det er soloppgang, 25 grader, delfiner kommer for å se på oss, båter kommer for å hjelpe. Det er frokost. Brød og havresuppe.

Jeg filmer, tar bilder og skriver i journalen min:

«Våknet til at vi har satt oss fast, men også til en nydelig soloppgang. Gutta jobber alt de kan for å få oss løs. Det eneste jeg kan gjøre nå er å fortsette å være.»

For det er det Amazonas handler om. Å være.

6 til 7 timer senere er vi løs. Vi fikk hjelp av samme båt, to ganger. Andre gangen med en påmontert lekter som han brukte til å dytte oss løs med. Det er morsomt at nå som jeg sitter her og skriver dette så skulle jeg ønske jeg kunne gå tilbake til det øyeblikket. Leve de timene én gang til, men det hadde aldri blitt det samme. Dette er opplevelser og øyeblikk som passerer. «En gang for alltid. Aldri for all tid.»

Vi fortsetter nedover elven. Fra landsby til landsby. Griser av og kuer på. En test av komfortsonen. «Type 2 fun», som det kalles. Opplevelser som i øyeblikket kan føles ubehagelige, skumle og nervøse, men som i ettertid gir en sterk følelse av å ha levd.

Jeg følte meg langt hjemmefra, og det fikk jeg bekreftet av blikkene rundt meg. Forbipasserende klarte ikke la være å se inn døren når de passerte. En utlending. En ukjent. Jeg var en tilskuer og observatør i deres daglige liv. Kanskje var jeg spennende på en eller annen måte.

Barna var nysgjerrige. De sto i døråpningen og turte ikke si noe, bare stirret. Så fort jeg tok opp kamera, lo de og løp av gårde, før de kom tilbake like fort som de forsvant. De ropte «photo photo» når de så kameraet, men løp igjen idet jeg pekte linsen i deres retning.

Tre dager, ca. 60 timer etter avreise ankommer vi Iquitos. Verdens største by uten tilgang via vei. Altså man kan ikke kjøre dit. Kun fly eller båt. Jeg er glad jeg valgte båt. En virkelig stor by og et vanvittig syn etter så lenge med trehus og kanoer så skimter man massive stålkraner og båter i havnen. Jeg smiler, nesten nervøst. Klar for nytt eventyr!

PRAKTISK

Dette er ikke en vanskelig reise, men det kan være overveldende. Det er ikke mulig å bestille noe av dette på forhånd. Man møter opp ved havna, tar båten fra Leticia over til Santa Rosa i Peru, finner en båt og kjøper billett.

Båtene går ikke nødvendigvis hver dag, så det kan være lurt å være litt fleksibel og ha én ekstra dag tilgjengelig i Leticia. De fleste båtene annonseres samme dag eller dagen før avgang, så det lønner seg å dra ned til havna tidlig på dagen for å høre hva som går videre.

Man må sørge for stempel ut og inn selv.

Det er ingenting organisert ved dette på noen måte. Som sagt, det er ikke vanskelig, heller ikke særlig tidkrevende, men det er en del frem og tilbake. De lokale er hyggelige og hjelper deg gjerne. Her kommer du langt med noe spansk.

Kontanter er nødvendig på denne reisen. Billett til båt og alt rundt havna betales kontant. I Leticia brukes colombianske pesos, og i Santa Rosa og videre brukes peruanske soles. Dollar kan brukes til turistskatten på flyplassen, men ellers går alt i lokal valuta.

Husk også at du burde handle alt selv. Hengekøye er ikke nødvendig hvis du velger lugar, som er anbefalt hvis du reiser alene, men vann og snacks burde du kjøpe på forhånd. Det er mulig å kjøpe vann, snacks, øl og andre ting på båten, men det er ofte mye dyrere enn nødvendig. 1,5 til 2 liter vann om dagen holder. Alt annet er valgfritt.

Lugar kan som regel ordnes samme dag, men det er lurt å spørre tidlig når du finner en båt du vil reise med. Alternativet er hengekøyeplass på dekk sammen med de lokale.

Det er ikke en dyr tur. Lugar er ca. 500 NOK og hengekøyeplass ca. 300 NOK. Det inkluderer tre måltider om dagen, frokost, lunsj og middag. Man kan også få flere porsjoner. Du går aldri sulten.

REFLEKSJON

Dette er en reise der man åpner perspektivet sitt og legger igjen en bit av persepsjonen man hadde når man gikk på båten, igjen på havna. Dette er en reise for de som vil oppleve, føle og lære mer om hvem vi mennesker og du som individ er. Hvor langt unna vi er hverandre, men samtidig hvor nære vi er. Jeg var 12 timer unna med fly, men mange hundre, kanskje flere tusen år unna med tradisjoner og kultur. Denne reisen tar tre dager, men varer et helt liv.

Denne elven representerer så mye mer enn at jeg reiser på eventyr. Det er en livsåre. Ikke bare for de lokale, men for hele planeten. Her var jeg. Liten, men stolt. Beæret og ydmyk. En observatør på noe av det aller helligste vår moder har gitt oss. En reise for sjelen, en reise for noe dypere.